"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" oppdatering

Det tar ikke lang tid å lese gjennom denne 124 sider lange boka. Men selv om boka er ganske kort, er den full av handling, eksistensielle spørsmål og sjarm.

Mathea, som er hovedpersonen, er en gammel dame som føler at ingen vet om henne. Når jeg har lest litt, får jeg følelsen av at hun er redd for andre folk, og hun innrømmer selv at hun "ikke er som alle andre". Dette er mannen hennes, Epsilon, enig i. 
Selv om hun ikke er som alle andre, har hun et behov for å bli sett og å bli satt pris på. Og til tross for at hun er engstelig rundt andre folk, og til og med prøver å gjemme seg for å ikke være i veien, har hun et ønske om at i hvert fall noen skal huske henne etter hun dør. Dette setter henne i en vanskelig situasjon, da hun ikke har noen barn, og Epsilon dør før henne. 

Gjennom boka møter Mathea forskjellige folk, men det er ingen som virkelig tar opp mye plass i selve historien. Hun lever i sin egen verden, der angsten hennes hindrer henne fra å gjøre den minste ting, som å hente posten.

Måten denne boka er skrevet på gjør den veldig morsom å lese, selv om det er et veldig trist og alvorlig tema. Forfatteren får det til å virke som om det triste ikke egentlig er der, og det komiske i den triste situasjonen overskygger alvorligheten. 

Jeg valgte denne boka fordi jeg har lest andre bøker av den samme forfatteren, og jeg anbefaler denne boken på det sterkeste.